Hvorfor jeg passer som bryllupsfotograf
Nå kommer et lite personlig blogg innlegg for de av dere som vil bli mer kjent med meg. Og kanskje er litt nysgjerrig på veien min til å bli fulltidsfotograf. Her ser du kanskje hvorfor jeg er en person du lett kan bli trygg på, evt er interessert i å bli kjent med.
Helt fra tidlig alder har jeg vært en veldig sosial person og vært fryktløs for å prøve nye ting. Eller fryktløs blir vell å ta i litt. Men jeg har alltid turt å kaste meg ut i ting. Jeg har alltid gått den veien jeg selv har villet gå , og ikke brydd meg noe særlig om hva andre tenkte. Dette har vært og er min superkraft til den dag i dag. Går det dritt, så går det over. Så enkelt som det. Bommer jeg, så lærer jeg, og sånn sett har jeg lært masse opp gjennom som har gitt meg en ganske solid "verktøykasse" med ting jeg kan dra frem som fotograf. Jeg tror alle kan lære seg å ta gode bilder. Det er bare å se på hvor mange gode fotografer som fins der ute. Men det er et par vesentlig ting jeg anser som viktigere enn bare det å ta gode bilder.
Empati, forståelse og en naturlig evne til å tilpasse seg andre - en menneskekjenner
Gjennom over 12 år som musiker, samt jobber i ulike service yrker har jeg skaffet meg kompetanse som gjør at jeg har blitt ekstremt god på å bli kjent med folk. Ikke meningen å skryte her, men akkurat på dette feltet vet jeg at jeg er god. Jeg gikk Musikklinjen på Greåker på VGS og har fra den tid kasta meg ut i så mye forskjellig som har lært meg hvordan å håndtere stressende situasjoner, evne til å improvisere der det trengs og hvordan å lese andre.
Det å ha sosial kompetanse på plass, anser jeg som en veldig viktig egenskap, da jeg vet selv hvordan det er når noen er sosialt kleine. Ikke helt klarer å lese kodene. Jeg har vært borti så mange forskjellige folk som ikke har sosial antenner, og det regner jeg med at du også har. Ikke at det er noe galt i det å være litt sosialt klein, men i en jobb som man hovedsaklig skal trygge mennesker i litt stressende og følsomme begivenheter, er det viktig å klare å lese folk, tilpasse seg, og gi de det de trenger.
Å være serviceinnstilt og en menneskekjenner handler om å ha empati, forståelse og en naturlig evne til å tilpasse seg ulike mennesker og situasjoner. Dette er ikke noe man enkelt kan lese seg til; det er noe som utvikler seg over tid utifra hva man opplever.
Alt i fra første klasse, hvor jeg meldte meg på et sommerakademi for korps til tross for å aldri å lest en note, til i andre klasse hvor jeg ble jeg med Sarpsborg Jazz klubb til Kardamili Jazz Festival for å spille jazz i en uke i Hellas. Jeg på 17 og de andre på 71. Litt av et syn, men fy så morsomt det var. Her fikk jeg jammet med folk jeg aldri hadde møtt før, ble kastet ut i trommesoloer, intervjuet på engelsk til en jazz dokumentar/film ( 17 år gamle Trym var ikke særlig trygg på engelsken, men 0med litt ekte norsk Thor Heierdahl engelsk gikk det sånn tålig,haha). Kasta meg ut i det som var mulig å prøve, og gikk på noen bommerter her og der, men det er sånn en lærer.
Det som er litt gøy er at på den tiden hadde jeg jobbet som trommelærer i 3 år og ble deleier i Østfold musikkskole rett etter skoleslutt. Tjente vell ikke så veldig mye på det året som deleier, men litt av en erfaring å ta med seg. Etter dette var planen å ta et friår for å finne ut hva jeg ville, men endte opp på årsstudium musikk i halden, før jeg omsider tok en bachelor som barnehagelærer. 4 år totalt på høgskolen med mye gøy, å mye fokus på egenutvikling.
I 2022 gav rockebandet seg, og jeg kjente på et sug etter å ha noe å fylle tiden med. Jeg skaffet meg et fotoapparat å brukte fritiden utenfor jobb til å ta bilder av natur og alt jeg kom over. Kjente på genuin entusiasme for faget, og ble sakte men sikkert skikkelig nørd.
Da både pappa og bestefar er musikere, så har nok arvet en del fra di. Gjennom 12 år som trommis i rockeband opplevde vi sykt mye kult som gutter i 13 års alder kanskje ikke pleier å oppleve,
og jeg var også på et tidspunkt både trommelærer og deleier av en musikkskole på videregående. På den tiden var ikke foto noe jeg syntes var veldig gøy, da jeg ironisk nok hatet å bli tatt bilder av, da tvillingsøstera mi var rene paparazien i barndommen. Hun vant nemlig et speilreflekskamera i lokalavisen. Så om du hater å bli tatt bilder av, kan du stole på at jeg vet hvordan det er. 10 år seinere etter
G